Marxistene og revolusjonen i Venezuela

04 May 2004

"Den som forventer å se en ’ren’ sosial revolusjon, vil aldri se den" (Lenin)

Det fins marxister av alle slag: noen har lest mye, noen ikke fullt så mye. Noen har tatt seg tid til å forstå essensen i den marxistiske metoden, studert dialektikken nøye, mens andre bare har beveget seg på overflaten og nøyd seg med en slags vulgær økonomisk determinisme som kanskje kan brukes som agitasjon, men som i virkeligheten er fremmed for marxismen.

Når man leser den slags ”marxisme” får man alltid inntrykk av å komme inn i en mørk kjeller i et offentlig bibliotek som har vært stengt i en del år. Denne marxismen er full av biter av ufordøyd kunnskap, den er støvete og steril. Dette er marxisme uten dialektikk – dvs. uten dens revolusjonære sjel. Denne slags ”marxisme” er kompatibel med reformisme og passivitet, for på tross av all den radikale ordbruken forlater den aldri godstolen.

Dette avviket er spesielt utbredt i Storbritannia, hvor det har en lang tradisjon som går tilbake til Hyndeman. Dette gjenspeiler delvis den tradisjonelle britiske trangsynte empirisismen og motstanden mot brede teoretiske generaliseringer, delvis også trykket fra reformistiske idéer og Labour-rutinismen, som aldri ser skogen for bare trær.

En revolusjonær må ”føle” massenes bevegelse og ha revolusjon i sjelen. I motsetning til dette ser pedantiske bokormer de historiske prosessene som et spørsmål om ”objektive krefter” som avgjør alt i forveien. Sånne mennesker er ikke revolusjonære men evige iakttagere hvis ståsted har langt mer til felles med Calvins forestilling om forutbestemmelse enn Marx’ revolusjonære dialektikk.

Idéen om forutbestemmelse spilte en progressiv rolle i de tidlige faser av den borgerlige revolusjon i Holland og England i det sekstende og syttende århundre, men i dag er den håpløst foreldet. Marxist-dialektikken lar masse plass for menns og kvinners kreative rolle i den historiske prosessen. Men den forklarer også at menn og kvinner aldri er helt frie fra sine objektive omgivelser.

En revolusjonær må forstå den dialektiske metoden som tar sitt utgangspunkt, ikke fra abstrakte definisjoner og aksiomer, men fra virkeligheten, i sin rike, konkrete og motsetningsfylte prakt. Han eller hun må ta massebevegelsen som den er, som den har utviklet seg, og arbeide med all sin makt for å komme i kontakt med den, å opprette en dialog med den, og å så marxismens idéer i den.

En revolusjonær som ikke var forberedt på å følge massene gjennom denne motsetningsfylte prosessen men som i stedet forsøkte å preke til dem fra sidelinjen ville ikke være en revolusjonær i det hele tatt, men bare en sørgelig formalist. En mekanisk og dogmefast holdning til massebevegelsen ville automatisk utrydde enhver mulighet for å innvirke på den.

Den subjektive faktor

Marxismen har aldri benektet individets rolle i historien, og individer eller grupper av individer kan absolutt spille en avgjørende rolle i bestemte øyeblikk i historien. Det som Marx klarla – og her hadde han helt rett – var at [in the last analysis] bestemmes et gitt sosio-økonomisk systems levedyktighet av dets evne til å utvikle produktivkreftene. Verdenskapitalismens almenne krise i dag gjenspeiler i bunn og grunn kapitalismens udugelighet: den klarer ikke å utvikle produktivkreftene som den gjorde før.

Dette ubestridelige faktum forsyner oss med den historiske scenen som storpolitikkens drama spilles på. Det bestemmer de generelle prosessene absolutt og setter grenser for dem. Men innen disse generelle prosessene kan det oppstå all slags tverrstrømminger, ebber og strømmer, og her kan personers karakter spille en avgjørende rolle. Faktisk er det den subjektive faktors svakhet på global skala som har en avgjørende effekt. Dette forsinker og forvrir bevegelsen mot sosialistisk revolusjon.

Den viktigste faktor i den nåværende situasjon er fraværet av et sterkt marxistisk lederskap på verdensskala. Marxismen har blitt kastet tilbake århundrer og for tiden er den bare en liten minoritet. Den kan ennå ikke lede massene til seier. Men massenes kvaler er uutholdelige. De kommer ikke til å vente til vi er klare til å lede dem. De vil forsøke å forandre samfunnet på alle vis, for å finne en vei ut av uføret. Dette er særlig sant i den tredje verden, hvor det ikke fins noen mulighet for samfunnsmessig framgang på kapitalistisk basis.

På grunn av fraværet av en marxistisk massetendens kan alle slags snåle varianter oppstå – faktisk er det uunngåelig. En kreativ tilnærming er nødvendig for å forstå karakteren til slike varianter, og for å skille ut fra hvert trinn hva som er progressivt og hva som er reaksjonært.

For den sekteriske tankegangen må en revolusjon passe inn i et gitt skjema: for eksempel må den ledes av et marxistisk parti. Vi kjenner til nødvendigheten av et revolusjonært parti og en ledelse i en revolusjon. Men for å bygge et slikt parti er det nødvendig å ha et realistisk syn på det stadiet bevegelsen har nådd, og vår rolle innad i bevegelsen. Dette poenget kommer vi tilbake til senere.

Problemet med denne tilnærmelsen er at den ikke tar for seg en levende prosess, men heller abstrakte formler, definisjoner og universelle normer. Med andre ord, den er idealistisk og ikke materialistisk, metafysisk og ikke dialektisk. Den etablerer en ideell norm av hva en revolusjon er og forkaster systematisk alt som ikke passer til denne normen. I idealistisk tankegang er dette perfekt. Men slik ideell perfeksjon kolliderer ofte med virkeligheten, hvilket vi har kjent til siden Platos dager.

Hvis vi bare skal gi en definisjon, så vet alle hva et menneske er: det er enten mann eller kvinne, har to øyne, to bein osv. Men i virkeligheten blir mennesker noen ganger født med ett øyne eller ett bein, og i sjeldne tilfeller blir mennesker født uten noen av delene. I andre tilfeller er det umulig å fastslå barnets kjønn med sikkerhet. Motsetningen mellom normen og virkeligheten er et faktum i naturen og hverdagslivet, og dette må vi lære å leve med eller så vil vi lide av forvanskning og forvirring.

Revolusjonens seier ville være uunngåelig om det fantes et marxistisk masseparti som kunne gi de nødvendige anbefalinger til de ledende sjiktene av den revolusjonære klassen, og bevæpne klassen med et sosialistisk program. Men et slikt parti kan ikke bygges ut av løse lufta. Den revolusjonære fortroppen kan kun ved å delta i kampene, ved å kjempe ved massenes side i den revolusjonære prosessen, vinne massestøtte. Dette kan aldri bli nådd ved å stå på sidelinja og preke. Og før vi kan nå massene er det nødvendig å forstå egenskapene til massebevegelsen, hvilket stadium den er på, de forskjellige (motsetningsfylte) tendensene innad i denne bevegelsen, og i hvilken retning den beveger seg. Med andre ord trengs en dialektisk metode.

Den første loven i dialektikken er fullstendig objektivitet: for å forstå et gitt fenomen må vi ikke prøve å presse virkeligheten inn i fastslåtte idéer eller definisjoner, men gjennomføre en omhyggelig undersøkelse av fakta - ikke eksempler og sidesprang men selve fenomenet. Hvis vi skal forstå hendelsene i Venezuela og rollen til bevegelsen og individene i disse hendelsene, er det nødvendig å begynne med å analysere selve hendelsene. I dialektikkens tradisjon må en definisjon bli dannet fra en undersøkelse av fakta og prosesser, ikke tvunget på dem utenfra.

Dette var Trotskijs metode. I sitt forord til Historien om Den Russiske Revolusjon skriver han:

"Revolusjonens historie, i likhet med enhver annen historie, bør først og fremst fortelle hva som skjedde og hvordan. Det er dog ikke nok. Fra selve fortellingen bør det bli klart hvorfor dette hendte og ikke omvendt. Historiens hendelser kan ikke ses som en serie eventyr, ei heller tredd på den forutinntatte menings tråd. De må følge sin egen lov. Oppdagelsen av disse lovene er forfatterens oppgave."

Linjene overfor utgjør et glimrende eksempel på den dialektiske metoden. Som motsats bryr ikke formalistiske tenkere seg med å nøye studere fakta og prosesser. De behøver ikke å jobbe hardt for å forstå en gitt revolusjons bevegelseslover, siden de allerede kjenner (eller tror de kjenner) den generelle revolusjonens bevegelseslover. Dermed behøver de ikke kaste bort tid på å studere fakta. De anvender mekanisk sine forutatte idéer og definisjoner på fakta, akkurat som en kjemiker anvender et lakmuspapir på en væske. Blir papiret rødt er det en syre, blir det blått er det base.

En slik metode er meget enkel - barnslig enkel, faktisk, og derfor passende for små barn. Med et slikt uslåelig kriterium kan formalistene dermed bestemme om han vil se på hendelsene i Venezuela (eller hvilket som helst land) som en revolusjon eller ei. Fra Olympiatoppen nekter de å gi den venezuelanske revolusjonen et fødselssertifikat. Heldigvis vet ikke Revolusjonen om dette avslaget, og bryr seg om det enda mindre.

Hva er en revolusjon?

Svakheten til posisjonen mange sekter har angående Venezuela er at de baserer seg på idéer om "hva en revolusjon burde være" samtidig som de viser en helt åpenbar uvitenhet om hva en revolusjon er.

Hva er en revolusjon? Dette selvsagte spørsmålet blir ikke ofte stilt. Men med mindre vi spør oss selv det, og svarer det tilfredsstillende, vil vi aldri kunne fastslå hva som skjer i Venezuela - eller noe annet sted. En revolusjon, som Trotskij forklarte i Historien om den russiske revolusjon, er en situasjon hvor massene begynner å ta sin egen framtid i sine egne hender. Dette er åpenbart hva som skjer i Venezuela nå. Massenes oppvåkning og deres aktive deltagelse i politikken er den mest slående kjensgjerning i den venezuelanske revolusjonen, og nøkkelen til dens suksess.

I det samme forordet av Leon Trotskij - som tross alt visste en ting eller to om revolusjoner - konstaterer han følgende:

"Det mest utvilsomme kjennetegnet ved en revolusjon er massenes direkte innflytelse over de historiske hendelser. Til vanlig har staten, enten monarkisk eller demokratisk, en overordnet rolle overfor nasjonen, og historien utspilles av spesialister innenfor dette feltet - konger, ministre, byråkrater, parlamentarikere, journalister. Men ved disse avgjørende vendepunkter når den gamle orden blir for mye for massene, velter de alle hindre som utelukker dem fra den politiske arena, legger de tradisjonelle representantene bak seg og legger grunnlaget for et helt nytt regime. Om dette er godt eller ille overlater vi til moralister å bedømme. Selv vil vi kun ta for oss fakta slik de er gitt oss av den objektive historiske utvikling. Historien om en revolusjon er for oss først og fremst historien om den mektige impulsen massene skaper når de begynner å bestemme over sin egen skjebne. (L. Trotskij, Historien om den Russiske Revolusjon, Forord, min uthevning. A.W.)

Til vanlig deltar ikke massene i det politiske liv. Kapitalismen setter en effektiv stopper for dette ved å opprette uoverkommelige hindringer: en lang arbeidsdag, fysisk og mental utslitthet, osv. Til vanlig er folk fornøyde med å la andre ta avgjørelsene: kommunerepresentant, politiker, tillitsvalgt osv.

Men til visse tider strømmer massene opp på historiens scene, tar kontroll over sine skjebner og forvandler seg fra statister til hovedrolleinnehavere i det historiske drama. Man skal være temmelig blind for å ikke se at dette er nettopp det som finner sted i Venezuela. I de siste årene, men spesielt siden statskuppet i april 2002, har millioner av arbeidere og bønder vært i gang med å forandre samfunnet. Hvis ikke dette er en revolusjon kommer vi aldri til å få se en. Kun den mest nedsnødde sekteriker vil ikke forstå dette.

Det er nødvendig å forstå at massene - om det er de venezuelanske eller fra et annet land - kun lærer gradvis, gjennom sine egne erfaringer. Arbeiderklassen må gå gjennom erfaringen med revolusjon og stor sosial krise for å kunne skille mellom de forskjellige tendensene, programmene og lederne. Massene ankommer det riktige programmet gjennom en rekke suksessive tilnærmelser. La Trotskij forklare:

"De forskjellige stadiene i en revolusjonær prosess, kjennetegnet av et skifte i de ledende partier hvor de mer ekstreme alltid erstatter de mindre, uttrykker det økende trykket mot venstre i massenes bevissthet - så lenge bevegelsens svep ikke støter på objektive hindringer. Når dette skjer, begynner reaksjonen: de forskjellige lag av den revolusjonære klassen blir skuffet, likegyldigheten brer seg, og dermed styrkes stillingen til de kontrarevolusjonære kreftene. Slik er i det minste den generelle konturen til de historiske revolusjonene." (s.s.)

Og han legger til:

"Kun på grunnlag av et studium av de politiske prosessene i selve massene kan ve forstå hvilken rolle de forskjellige partiene og lederne spiller, hvilket vi ikke i det minste heller mot å overse. De utgjør ikke en uavhengig, men dog en svært viktig, del av prosessen. Uten en ledende organisasjon ville massenes energi oppløses som damp som ikke var innkapslet i en stempelmotor. Men likevel er det som beveger saker og ting hverken stempelet eller motoren, men dampen." (s.s.)

Disse bemerkelsene passer nøyaktig til situasjonen i Venezuela, hvor massebevegelsen utgjør revolusjonens hovedsakelige drivkraft. Prosessen kan umulig forstås ved å begrense seg til en analyse av lederne, deres klasseopprinnelse, deres uttalelser, deres programmer. Dette er i virkeligheten som skummet på havets bølger: kun en overfladisk avspeiling av strømmene under overflaten.

Massene og Chavez

"De revolusjonære begivenheters dynamikk bestemmes direkte av hurtige, intense og voldsomme forandringer i psykologien til klasser som allerede har dannet seg før selve revolusjonen." (Trotskij, Historien om den russiske revolusjon.)

Fraværet av et revolusjonært marxistisk masseparti har gjort at revolusjonens styrker har samlet seg rundt Chavez og den bolivariske bevegelsen. Hugo Chavez står i orkanens øye. Uansett hvilken oppfatning man har av denne mannen, er det klart at han er den som har åpnet dikene. Han alene har tort å konfrontere oligarkiets makt og trosse den amerikanske imperialismen. Selv hans erklærte fiender og kritikere kan ikke nekte for at han har utvist kolossalt mot. Og ved sitt modige eksempel har han mant fram enorme krefter som har ligget i dvale i dypet av det venezuelanske samfunnet. Dette er et meget viktig faktum.

For første gang i Venezuelas nesten 200 år lange historie føler massene at regjeringa er i henda på folk som ønsker å forsvare deres interesser. Før var regjeringa bestandig en fremmed makt som hevet seg over dem og stilte seg mot dem. De vil ikke ha tilbake de gamle, korrupte partiene. Massene, de fattige, de arbeidsløse, arbeiderne, bøndene, indianerne, de svarte, har blitt vekket fra sin dype søvn og fått ryggen retta ut. De har funnet en ny mening i livet, et nytt menneskeverd, et nytt håp. Over natten har de blitt Chavistas, selv om de ikke helt forstår hva dette betyr.

Kanskje har massene bare de vageste tanker om hva de virkelig ønsker, men de har svært klare tanker om hva de ikke ønsker. De vil ikke tilbake til den gamle orden, de gamle partiene og de gamle borgerlige lederne. De har smakt friheten og vil ikke tilbake til slaveriet. Med hver sene i kroppen strekker de seg mot en grunnleggende forandring i sine livsvilkår. For dem er dette hva Chavismo betyr. Og deres store drøm om en forandring i livet tar i tankene deres form av en mann - Hugo Chavez.

Mange har blitt overrasket av hvilken glød - nærmest en religiøs glød - som massene ser på presidenten sin med. De er beredt til å lide sult og fattigdom, å ofre alle sine eiendeler, å risikere livet (hvilket de gjorde for to år siden) for ham. Dette utgjør en enorm makt og det forklarer hvordan Chavez har klart å stanse alle forsøkene på å velte ham. Hemmeligheten bak hans suksess finner vi ikke i ham selv men i massene, og det er massenes styrke som bestemmer hele revolusjonens kurs og utgjør dens grunnleggende drivkraft.

Chavez' fiender på høyresida kan ikke forstå dette. De kan ikke forstå det fordi det er organisk umulig for dem å forstå revolusjonens dynamikk. Herskerklassen og dens intellektuelle luksushorer kan aldri godta at massene har sine egne viljer og personligheter, at de er en fantastisk kreativ styrke som er i stand til ikke bare å forandre samfunnet men også å administrere det. De kan aldri innrømme noe slikt siden å gjøre det ville være å innrømme sin egen konkurs og vedstå seg at de ikke er en nødvendig og uunnværlig sosial faktor utrustet med en gudegitt rett til å herske, men en overflødig og parasittisk klasse og et reaksjonært hinder i veien for det menneskelige framskritt.

Sekterikere ute av stand til å forstå

Men det er ikke bare revolusjonens borgerlige fiender som utviser en fullstendig udyktighet for oppgaven det er å forstå den venezuelanske revolusjonen. Mange på venstresida (inkludert såkalte marxister) har utvist en lignende mangel på forståelse av hva som foregår. Etter å ha erklært seg selv for arbeiderklassens ledere, blir de ydmyket av massenes entusiastiske støtte til Chavez og undrer seg over den. De murrer i hjørnene og mumler et eller annet om "populisme", men viser hele tida hvor ute av stand de er til å forbinde seg med den virkelige massebevegelsen. Men det er jo hovedtrekket ved alle sekterikere.

Det som ingen av dem har forstått er det dialektiske forholdet mellom Chavez og massene. De har til felles en formalistisk og mekanisk tilnærming til revolusjonen. De ser den ikke som en levende prosess som er full av motsetninger og uregelmessigheter. Den passer ikke med deres forutfattede skjema over hvordan en revolusjon burde være, og derfor snur de ryggen til den i forakt. De er som den første europeer som så en sjiraff og utbrøt: "Jeg tror det ikke!"

Uheldigvis for våre formalistiske venner utvikler revolusjonen seg ikke jevnt, den følger ingen forutfattet plan, den opptrer ikke som et orkester foran dirigentstaven. Den følger sine egne regler og lystrer sine egne interne lover, lover som ikke kommer fra en revolusjonær kokebok men har sitt opphav i samfunnets motsetninger som gradvis utarbeider seg gjennom massenes kollektive gjerning, og massene lærer ikke fra bøker men fra kamperfaringer og en smertelig prosess hvor de konstant prøver og feiler.

"Men Chavez er borgerlig", protesterer de. Disse personene tenker alltid i enkle ordelag: svart eller hvitt, ja eller nei, borger eller proletar. Et slikt krav for en renskåren betegnelse virker ved første øyekast som som rimelig og fornuftig. Men det er ikke bestandig mulig å kreve renskårne betegnelser.

Selv som en sosiologisk betegnelse er ikke den ovenstående betegnelsen korrekt. Hugo Chavez' sosiale bakgrunn er ikke borgerskapet men middelklassen. Han kaller seg selv bonde. Men dette gjør oss ikke ferdig med spørsmålet fra et marxistisk synspunkt. Middelklassen er ikke homogen. I dens øvre lag, de rike advokatene, legene og professorene står den borgerskapet nært og tjener det. I dens nedre lag, småkjøpmenn, småbønder, intelligentsiaens nedre lag, står den arbeiderklassen nær og kan under visse forutsetninger komme over på den sosialistiske revolusjonens side.

Men ledernes klassebakgrunn er ikke avgjørende når man bestemmer et særskilt partis eller en bevegelses klassenatur. Det som til syvende og sist bestemmer klassenaturen til en politisk bevegelse er dens program og dens politikk, samt dens klassebasis. Vi kan bredt definere den bolivariske bevegelsens program og politikk som småborgerlig demokrati. Dermed overstiger den ikke grensene til et svært avansert borgerlig demokrati. Revolusjonen har gjennomført et ambisiøst reformprogram i massenes interesse, men har ikke ennå avskaffet kapitalismen. Dette utgjør dens største svakhet og den største trusselen for framtiden.

Spørsmålet om staten

"Men staten er fortsatt borgerlig!" insisterer våre formalistiske venner. For så vidt som oligarkiet ikke ennå har blitt ekspropriert, for så vidt som en stor del av den økonomiske makten ligger i dets hender, så er Venezuela fortsatt kapitalistisk og vi må definere statens klassenatur i samsvar med dette. Dessuten holder en stor del av det gamle byråkratiet fortsatt ved sine gamle poster: domstolene er nedarvet fra fortiden, hovedstadspolitiet utgjør en stat i staten, lojaliteten til deler av mellomoffiserene er uklar. Dette betyr at en kvalitativ forandring ennå ikke har funnet sted, og dermed kan den nåværende situasjonen ennå bli omvendt. Dog kan dette ikke gjennomføres uten en blodig konflikt og borgerkrig.

Men den generelle definisjonen av staten som borgerlig forteller oss ingenting om den virkelige, konkrete maktbalansen mellom klassene og i staten, eller i hvilken retning situasjonen beveger seg. I virkeligheten er staten i Venezuela ikke lenger kontrollert av borgerskapet. Dette forklarer hvorfor oligarkiet er nødt til å ty til ulovlige og utenomparlamentariske midler for å gjenvinne styringa. Flertallet av hæren, inkludert en viktig del av offiserskorpset, støtter revolusjonen. Dette skaper store problemer for kontrarevolusjonen og potensielt gunstige forhold for de som ønsker å fullføre revolusjonen.

Tidligere spurte vi spørsmålet hva er en revolusjon? Det er også nødvendig å spørre seg: Hva er staten? Dette ble besvart for lenge siden av Lenin (som etterfulgte Engels): staten er i bunn og grunn særskilte organer av bevæpnede personer - hæren, politiet, osv. Til vanlig er staten styrt av herskerklassen. Men i eksepsjonelle tidsrom, hvor klassekampen når et intensitetsmaksimum, kan staten oppnå en stor grad av uavhengighet og heve seg over samfunnet. Dette er nå stillingen i Venezuela.

Sekterikernes endelige argument henviser til hæren: "Vi må ikke ha noe å gjøre med offiserer". Dette egentlig ikke noe argument men bare en tåpelig fordom. Tanken om at det er umulig å vinne over hæren til revolusjonen er absurd. Om dette var sant kunne det aldri ha vært en eneste revolusjon i hele historien. Men hæren er sammensatt av kvinner og menn i uniform, og kvinner og menn kan påvirkes av hendelsene i samfunnet. (Å måtte bemerke slike ting er ganske pinlig, men man kan visst ikke ta noe for gitt nå for tiden).

I alle historiens store revolusjoner blir hæren påvirket av massebevegelsen. Den tenderer mot å dele seg over klasselinjer. Om så ikke var tilfelle ville revolusjon vært umulig. Den revolusjonære opphisselsen berører ikke bare soldatene og underoffiserene men deler av offiserskorpset. Under svært fordelaktige omstendigheter kan en stor fløy av offiserene nekte å kjempe for det gamle regimet eller til og med gå over på revolusjonens side, som Sovjetunionens marskalk Tukhachevskij, som var en tsaristisk offiser.

Dessuten har det hendt flere enn en gang at en revolusjonær bevegelse har begynt på toppen, med et offisersopprør, og etterpå spredt seg til massene. Dette har særskilt vært tilfelle hvor det gamle regimet ble avslørt som fullstendig korrupt og bankerott. Spanias historie på nittenhundretallet er fylt med slike hendelser, kjent som pronunciamentos, som ofte åpnet sluseportene for revolusjonen. Men det fins også mer moderne eksempler på den samme prosessen.

Den portugisiske revolusjonen

Påstanden om at den bolivariske revolusjon er fullstendig unik er ikke korrekt. Selvsagt har den spesielle kjennetegn men den er langt fra enestående. Det er en kjensgjerning at enhver revolusjon har kjennetegn som er felles for alle revolusjoner. Om så ikke var tilfelle ville det vært umulig å lære noe som helst fra å studere historiske revolusjoner - men dette er langt fra tilfelle. For nøyaktig 30 år siden så vi i Portugal en prosess som lignet bemerkelsesverdig på den i Venezuela nå for tiden.

Etter mer enn et halvt århundre med fascistisk styre styrtet Portugals befolkning det avskydde Caetano-diktaturet og rykket inn på den revolusjonære vei. Hvordan begynte dette? Som et kupp iverksatt av venstreorienterte offiserer. Dette står i fullstendig motsetning til den normale situasjonen, hvor offiserene nesten bestandig spilte en kontrarevolusjonær rolle. Her var det motsatte tilfelle. Ted Grant skrev i 1975:

"Den virkelige eiendommeligheten ved den portugisiske revolusjonen sammenlignet med noen av fortidens revolusjoner er hvordan flertallet av under- og mellomoffiserene - og til og med noen av generalene og admiralene - engasjerte seg i revolusjonen.

"Hvis statsmakten, som Marx og Lenin forklarte, kan generaliseres til kontrollen over særskilte organer av bevæpnede personer, viser det portugisiske regimets forråtnelse seg i naken form. Borgerskapet satset alt på det endelige våpen: rasende og totalitær masseundertrykkelse. Over to generasjoner har borgerskapet mistet sin støtte ikke bare i arbeiderklassen men i middelklassen og ved berøringssmitte også i størsteparten av offiserskorpset. Den meningsløse krigen i Afrika spilte en rolle men det er ikke hele forklaringen. Den enda mer sinnssyke massakren under første verdenskrig førte ikke til at den russiske offiserskasten i sitt flertall forlot tsarismen. De nølte ikke med å gå over til kontrarevolusjonen og støtte intervensjonskriger mot sitt eget land.

"I 1918 ble den tyske revolusjonen motgått av hovedmassen av offiserskasten. Hitlers kontrarevolusjon ble støttet av et overveldende flertall av offiserene.

"I den spanske revolusjon fra 1931-37 gikk 99% av offiserskorpset over til Franco. Og i 1926 støttet hovedparten av offiserskasten Salazar i Portugal.

"Den politiske pendelen har svingt mot venstre i en gigantisk bevegelse. Gjennom de siste tre tiårene har småborgerskapet også svingt mot venstre - som studentbevegelsen beviser - og i Portugal har kapitalismens uføre og hatet mot monopolistklikkene, som preget mynt av folkets og soldatenes blod og lidelse, blitt gjenspeilet i de svært rikes isolasjon. De støttet og dro til siste stund nytte av det totalitære regimet. Hatet mot disse motbydelige parasittene strakk seg til store lag av offiserskasten. Dette er en indikasjon på at kapitalismen har utlevd sin historiske oppgave og mer og mer blir til en tvangstrøye for utviklingen. Dermed var til og med generalstaben splittet i Portugal, hvilket episoden med den uheldige Spinola viser.

Disse ordene kunne ha blitt skrevet i går - med henvisning til den venezuelanske revolusjon. Den marxistiske tendensen forklarte disse fenomener for flere tiår siden, men de forblir en lukket bok for alle sekterikere og formalister, som derfor er ganske ute av stand til å forstå den venezuelanske revolusjonen, for ikke å snakke om å intervenere i den. De holdes i sjakk av sin egen formalistiske metode som gjør det umulig for dem å se hva som foregår under nesa på seg. De henviser konstant til definisjoner og ferdigstilte sitater fra klassikerne ("vi må knuse den gamle staten" osv.), som i deres hender blir forvandlet fra vitenskapelige forklaringer til tomme klisjéer eller religiøse besvergelser. I stedet for å hjelpe oss til å forstå den virkelige prosessen tjener de som en hindring for forståelse.

I sitt dokument fra 1975 om den portugisiske revolusjonen skrev Ted Grant:

"Marx skrev at i Hegels tunge og tilsynelatende obskure skrifter kunne anes revolusjonen på et gitt stadium i historien. Nå presenterte historiens geniale oppfinnsomhet oss med det skue at revolusjonen bevegde seg gjennom generaler og admiraler! Dette er fordi kapitalismen har utlevd sin rolle i Portugal - et land som er halvkolonialt og halvimperialistisk - med ingen vei fremad etter tapet av imperiet under kapitalismen. Samtidig hadde alternativet med åpent borgerlig militærdiktatur fullstendig mistet anseelsen selv med seksjoner av militærkasten som et resultat av 50 års erfaring med diktatur.

"Men hovedrolle for militærets enorme rolle har vært lammelsen av arbeiderorganisasjonene pga. mangelen på et genuint marxistisk parti og marxistisk ledelse. I virkeligheten har den virkelige makta vært i hendene på abeiderne og soldatene fra begynnelsen av revolusjonen. MFA har fylt vakuumet som ble skapt da sosialistenes og kommunistenes ledelse svek revolusjonen og arbeiderklassen."

Det sies at naturen avskyr et vakuum, og det samme er tilfelle i samfunnet og i politikken. Med fraværet av et revolusjonært marxistisk parti kan og vil andre tendenser fylle det politiske vakuumet under særskilte konkrete forhold. Men med en gang de portugisiske offiserene begynte prosessen, med en gang slusene ble åpnet, strømmet massene gjennom dem og satte sitt avtrykk på revolusjonen. Alle forholdene lå til rette for en fredelig revolusjon i Portugal, spesielt etter Spinolas mislykte kupp i mars 1975. Dette kuppet lignet veldig på kuppet den 11. april i Venezuela, og endte på samme måte, som Ted forklarer:

"Når arbeiderne holdt massedemonstrasjoner forsvant motkuppets styrker som dugg for solen. Fallskjermjegerne og kommandostyrkene er bestandig hærens mest konservative seksjon, sammensatt av de villeste og mest vågale elementene i befolkningen og vanligvis en elitestyrke, de mest pålitelige og de siste til å briste, som kossakkene i Russland. Her forsikret fallskjermjegerne demonstrantene "vi er ikke fascister". De fraterniserte med arbeiderne og troppene i artilleriregimentet. Noen ga fra seg riflene sine til demonstranter som et bevis på sin tilhørighet til massebevegelsen.

"Noen timer etter kuppet hadde flybasen blitt tatt over. Spinola og mange i offisersklikken som støttet ham flyktet til Spania. Kuppet løp ut i sanden. Det kunne regnes i minutter, ikke dager. Det er kanskje det mest latterlige og komiske forsøket på kontrarevolusjon i historien. Men det ble fiasko nettopp på grunn av den rødglødende revolusjonære atmosfæren som påvirket ikke bare arbeiderne og bøndene men praktisk talt hele hærens brede masse. Det fantes ikke ett eneste regiment i hele Portugal som var villig til å brukes til kontrarevolusjonære formål."

Igjen ville nøyaktig de samme setningene kunne anvendes om Venezuela for to år siden. Man trenger bare å forandre navnene. Som i Portugal ville det vært mulig å gjennomføre en fredelig samfunnsomveltning etter kuppets sammenbrudd. Men dette ble ikke utført, og en svært gunstig mulighet ble bortkastet. Dette faktum viser i seg selv nødvendigheten av en konsekvent revolusjonær ledelse med klar strategi og linje. Slike feil vil måtte betales i framtida og regningen vil ikke være billig.

Våre sekteriske venner vil hyle i trumf: "Dette beviser hvorfor vi ikke kan tro på offiserene!" Men det er ikke et spørsmål om tro. Det er en moralsk kategori, ikke en vitenskapelig en. Det som er avgjørende er ikke ledernes moralske karakter men deres program og politikk. Mange av offiserene i Portugal var ærlige mennesker som oppriktig tok standpunkt med massene. Mange av dem ønsket til og med å gjennomføre en samfunnsomveltning i Portugal, men de forsto ikke hvordan dette kunne gjennomføres.

Den virkelige skylda for nederlaget til den portugisiske revolusjonen finner vi ikke hos massene eller hos venstrefløyen i hæren, men med den reformistiske politikken som ble ført av lederne for Sosialist- og Kommunistpartiet som imellom seg ødela revolusjonen. I forbifarten må vi legge til at de radikalistiske pseudo-marxistiske sektene også spilte en elendig rolle og viste seg som ute av stand til å framlegge et alternativ for arbeiderne og de radikaliserte offiserene som faktisk lette etter et.

Kapitalismens krise

Grunnen til at en slik utvikling kan finne sted er kapitalismens organiske krise på verdensskala. For 29 år siden skrev Ted Grant:

"En av hovedfaktorene i revolusjonens utvikling er selve herskerklassens demoralisering. Nå åpner det seg splittelser og sprekker i herskerklassen i kapitalismens avgjørende land. De ser med gru mot prosessene som finner sted i Europa og resten av verden. De aller mest mektige, USAs kapitalister, som så fram til et århundre med verdensherredømme, er like demoralisert som resten.

Disse ordene passer den nåværende situasjonen perfekt.

Verdenssituasjonen karakteriseres av generell turbulens. I en mye større grad enn i 1974 har det forekommet en opphopning av dype motsetninger. Dette er helt opplagt en epoke kjennetegnet av oppstand, skarpe forandringer og plutselige omdreininger på alle kontinenter og i alle land. Kapitalistene finner det ekstremt vanskelig når de forsøker å trekke verdensøkonomien ut av nedgangskonjunkturen. Bare i USA har det vært noen slags vekst, og denne er ekstremt skrøpelig og basert på forbruk, kreditt og uovertruffet forgjelding.

Kapitalismen er i dyp krise på verdensskala. Vi ser talløse symptomer på dette – krig, terror og politisk, sosial og diplomatisk ustabilitet – men alt dette er bare manifestasjoner av den samme grunnleggende krisa. Kapitalens apologeter forsøker å framstille dette som en konjunkturkrise, en liten bølgedal eller ”korrigering”. Det er ingen av delene. Krampetrekningene vi ser overalt er en gjenspeiling av blindgaten som kapitalismen befinner seg i. I bunn og grunn uttrykker dette produktivkreftenes opprør mot privateiendommens og nasjonalstatens tvangstrøyer.

Krisa uttrykker seg med særlig kraft i de gamle kolonilandene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De opplever uovertrufne omveltninger – økonomiske, finansielle, sosiale og politiske. Det fins ikke ett eneste stabilt borgerlig regime i hele Latin-Amerika.

Om det fantes store marxistiske partier, kunne arbeiderklassen i Argentina, Bolivia, Peru og Ecuador lett ha tatt makten i den siste perioden. Men ingen slike partier finnes. Til degenereringen av den andre og tredje internasjonale må vi også legge den fullstendige ubrukeligheten til de sekteriske organisasjonene som kaller seg trotskistiske, som har gjort alle mulige feil av både opportunistisk og sekterisk karakter, og for lenge siden har misbrukt retten til å bli tatt på alvor som en revolusjonær tendens.

Med fraværet av et sterkt marxistisk parti var det uunngåelig at revolusjonen i de borgerlige u-landene ville manifestere seg på all slags merkelige måter. Dette er resultatet av at revolusjonen i de utviklede landene er forsinket. Arbeiderne og bøndene i Asia, Afrika og Latin-Amerika kan ikke vente. De trenger en løsning på problemene nå. Og hvis det ikke fins noe marxistisk parti, må de finne et annet alternativ.

I teorien om den permanente revolusjon forklarer Trotskij at under moderne forhold kan ikke den borgerlig-demokratiske revolusjonens oppgaver løses uten å ekspropriere borgerskapet. Den eneste måten å redde samfunnet fra stagnasjon, sult og lidelse var å avskaffe godseiersystemet og kapitalismen. Det var fordi det var umulig å utvikle produksjonsmidlene under kapitalismen at den koloniale revolusjon fikk drivkraften sin. Under kapitalismen fantes det ingen vei framover.

Uten et marxistisk parti kan andre krefter komme til. Dette så vi i Portugal i 1974-75 når en gruppe radikaliserte militæroffiserer velta den fascistiske diktatoren Caetano og åpnet slusene for revolusjonen. I artikkelen sin skriver kamerat Ted:

“Dermed, på grunn av at produktivkreftenes utvikling er belemret av elementene av kapitalisme som er underlagt, og samarbeider med, imperialismen, blir disse elementene feid vekk. I en forskrudd versjon av den permanente revolusjon blir denne lavere offiserskasten – for ei lita stund – historiens ubevisste verktøy, i at den gjennomfører den nødvendige oppgaven det er å nasjonalisere økonomien.”

Åpenbart henger ikke dette utsagnet i hop med den idéen som i visse ”marxistiske” grupper har blitt til en fordom som minner om den katolske doktrinen om pavens ufeilbarlighet, nemlig at militæroffiserer uunngåelig er reaksjonære og alle militærkupp er fra høyresida. Hvis vi begynner med denne enkle tesen så er ikke bare Chavez, men også lederne for den portugisiske revolusjonen, dømt på forhånd. Men akk! Historien er ikke så enkel at man kan få den til å passe inn i slike mønster.

Den portugisiske revolusjonen gikk svært langt. Faktisk utga The Times i London en leder med overskrifta: Kapitalismen er død i Portugal. Og dette skulle ha vært tilfelle. Under press fra arbeiderklassen nasjonaliserte offiserene bankene og forsikringsselskapene, hvilket i praksis betød nasjonalisering av 80 prosent av økonomien. Uheldigvis ble revolusjonens vinninger underminert av lederne av sosialist- og kommunistpartiet, og det hele gikk tapt.

Nå ser vi et lignende fenomen i Venezuela. I generasjoner har Venezuelas folk blitt vanstyrt av borgerlige partier som representerte interessene til oligarkiet og imperialismen. Så fant de i 1996 ut at de hadde et alternativ i form av en ny politisk bevegelse – den bolivarianske bevegelsen dannet av Hugo Chavez. Chavez’ program var veldig moderat: mot korrupsjon, for reformer osv. Men det førte umiddelbart til konflikt med oligarkiet og imperialismen.

Det vi ser i Venezuela er en spesiell variant av teorien om den permanente revolusjon. Det er umulig å konsolidere revolusjonens vinninger innenfor det kapitalistiske systemet. Før eller senere må valget tas: enten likviderer revolusjonen den økonomiske makta til oligarkiet, eksproprierer bankene og kapitalistene og beveger seg mot sosialismen, eller så vil oligarkiet og imperialismen likvidere revolusjonen.

Chavez og massene

I en situasjon hvor den gamle orden er i dyp krise, hvor det åpenbart ikke fins noen utvei bortsett fra en fundamental forandring, men hvor det ikke fins noe revolusjonært masseparti, kan alle slags merkelige varianter oppstå. Under slike forhold kan en revolusjonær stemning nå de mest usannsynlige samfunnslag. Vi har allerede påpekt at å karakterisere Hugo Chavez som borgerlig er sosiologisk ineksakt. Men selv om det var sant, ville det ikke automatisk utviske en utvikling i retning av sosialistisk revolusjon og proletarisk politikk. La oss igjen påkalle hjelp fra grunnleggeren av den vitenskapelige sosialismen. I Det Kommunistiske Manifest skriver Marx følgende:

”Og endelig - i de tider da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen for den herskende klasse, innenfor hele det samfunn en så heftig, en så grell karakter at en del av den herskende klasse sier seg løs fra den og slutter seg til den revolusjonære klasse, den klasse som bærer framtiden i seg. Likesom før i tiden en del av adelen gikk over til borgerskapet, går nå en del av borgerskapet over til proletariatet, og særlig en del av de borgerlige ideologer som har arbeidet seg fram til teoretisk forståelse av hele den historiske bevegelse.” (Marx og Engels, Det Kommunistiske Manifest, Borger og proletar)

Hvor klart Marx uttrykte seg! For enhver som har forstått Marx’ metode, og ikke bare mekanisk gjentar noen få ufordøyde klisjéer, er det ingen stor teoretisk vanskelighet å forstå det som hender i Venezuela. Det er heller ikke første gang vi har sett lignende fenomener. For noen dager siden gjenga nettsiden vår Ted Grants artikkel, Den iberiske revolusjon: Marxismen og den historiske utviklingen av den internasjonale situasjon, skrevet i mai 1975. Den begynner med følgende ord:

”Marxismen ville vært en meget enkel teori om alt som var nødvendig var å slavisk gjenta fortidas idéer. Sekterikere og opportunister i alle de forskjellige klikkene og sektene overser fullstendig metodene og prinsippene som fortsatt beholder sin gyldighet og som vi kan lære uvurderlige lekser av. De gjentar noen få fraser fra fortida som de tror gjør dem til geniale strateger. Verkene til Marx, Engels, Lenin og Trotskij utgjør en verdifull arv og vi må oppmuntre unge kamerater til å studere dem nøye. Men de er ikke blåkopier av historien.”

Lakmustesten for revolusjonære er forholdet til revolusjon. De pseudo-trotskistiske sektene var fullstendig ute av stand til å orientere seg og reorientere seg i forhold til historiens gang. De forstår ikke at uten et marxistisk parti kan allting skje. Som Ted ganske riktig sa om disse selvutnevnte ”trotskistiske” klikkene: ”De har fjernet seg mer og mer fra virkeligheten, og har ikke den minste mulighet til å bli masseorganisasjoner for arbeiderklassen”.

Forholdet mellom historiens objektive og subjektive faktorer er høyst kompleks og motsetningsfylt. Kun den dialektiske metoden kan hjelpe oss til å utrede motsetningene i den venezuelanske situasjonen. Med fraværet av en ekte marxistisk tendens gjør andre strømninger uunngåelig inntog. Og i den grad arbeiderklassen ikke tar ledelsen, kommer andre klasser forut. Dette er virkelig ikke så vanskelig å forstå!

Forholdet mellom Hugo Chavez og massene er meget komplekst og dialektisk. Jeg hadde anledning til å se dette selv når jeg var tilstede på massemøtet den 12. april i Caracas sentrum. Ingen kunne feiltolke den kolossale entusiasmen og hengivenheten massene framviste. Men hemmeligheten her fins ikke i Chavez’ personlighet, men i klasseforhold. Massene ser seg selv gjenspeilet i Chavez. De identifiserer seg med ham som mannen som først vekket dem til det politiske liv og mannen som har gitt deres lengsler en stemme. Han personifiserer Revolusjonen. For dem er Hugo Chavez og Revolusjonen en og samme ting.

Selvsagt er massenes bevissthet én sak, og hendelsenes objektive logikk er en annen. I en revolusjon beveger historien seg med lynets hastighet, og det er vanskelig for ledelsen å holde tritt med hendelsenes rasende fart. Pendelen svinger stadig mot venstre gjennom en hel periode. Alle partier, tendenser, programmer og individer blir satt på prøve. Det er derfor revolusjonens frammarsj merkes ved at forskjellige ledere og partier kommer og går, hvor den mer radikale fløyen erstatter den moderate.

Kontrarevolusjonens pisk

Massene begynner ikke revolusjonen med en forberedt plan for sosial rekonstruksjon, men med en sterk følelse av at de ikke kan utstå det gamle regimet. Revolusjonens første stadier karakteriseres uunngåelig av et forvirret og usammenhengende perspektiv. Massenes følelser kjennetegnes ved enorm lykke, triumf og uimotståelig framgang. Dette kompletteres av idéen om enhet, at ”vi alle står sammen” i en slags universell marsj mot frihet og likhet.

Men dette er en illusjon. Revolusjonen kommer uunngåelig opp mot en mur i form av den eksisterende sosiale orden og de eksisterende institusjonene. Dette fører til sammenstøt. Hver handling har sin reaksjon – denne loven gjelder i revolusjonen som i fysikken. Chavez’ valgseier betød ikke en sosial revolusjon, men den oppskaket den gamle orden fullstendig og framprovoserte sosial uro. Oligarkiet forsto at de ikke kunne bestikke eller presse Chavez og bestemte seg for å fjerne ham med voldsmakt. Dette førte direkte til det kontrarevolusjonære kuppet 11. april 2002.

For nøyaktig to år siden iverksatte det venezuelanske oligarkis kontrarevolusjonære krefter et kupp med støtte fra reaksjonære militæroffiserer. Chavez ble arrestert og et ”demokratisk diktatur” kunngjort. Men massene reiste seg med sine tomme hender og veltet en reaksjonær regjering, hvilket førte til ny framgang for revolusjonen. Og nok en gang slo massene seg sammen med hærens revolusjonære fløy. Reaksjonen falt sammen som et korthus på 48 timer.

Marx påpekte at revolusjonens framgang trenger kontrarevolusjonens pisk. I Venezuela har hvert eneste kontrarevolusjonært forsøk ført til en kolossal massebevegelse som feide unna alt som kom i veien. I hvert tilfelle har massenes sinnsstemning blitt hardere, mer besluttsom og mer krigersk. Kravet om å gjøre det av med de kontrarevolusjonære en gang for alle blir stadig høyere og mer iherdig. ”Mano dura!” (”Gi dem det!”) - dette er ropet som stiger.

Etter kuppets nederlag ville det vært mulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon raskt og smertefritt. Uheldigvis ble ikke sjansen grepet og de reaksjonære fikk anledning til å omgruppere seg og organisere et nytt forsøk i den såkalte ”streiken” (i virkeligheten en lockout) som gjorde seriøs skade på økonomien. Det nye forsøket ble beseiret av arbeiderne, som tok kontroll over fabrikkene og oljeanleggene og sparket ut de reaksjonære. Nok en gang fantes muligheten for en radikal samfunnsomveltning uten borgerkrig. Og nok en gang ble sjansen ikke grepet.

Situasjonen er nå fullstendig polarisert mot venstre og høyre. En gapende avgrunn har åpnet seg mellom de motstående klassene: fattige og rike, Chavistas og Escualidos, revolusjonære og kontrarevolusjonære, står mot hverandre i permanent fiendtlighet. Samfunnet lever i konstant uro og opphisselse. Lufta er tjukk med rykter om kupp, sammensvergelser, utenlandsk aggresjon. Atmosfæren er elektrisk, som før et tordenvær. Før eller senere må stormen begynne.

Massene lærer raskt i revolusjonens skole. De trekker sine slutninger. Hovedslutningen er at den revolusjonære prosessen må bli drevet framover, at den må beseire sine fiender og feie alle sperringer til side. Men dette brennende ønsket til massene møter motstand hos alle de konservative og reformistiske elementene som hele tiden oppfordrer til forsiktighet, og, i praksis, ønsker å bremse ned Revolusjonen. Revolusjonens framtid avhenger av hvordan denne motsetningen blir løst.

Revolusjonen i fare

Den venezuelanske revolusjonen står nå ansikt til ansikt med et avgjørende valg. Revolusjonen er omringet av fiender, både interne og eksterne, som tilstreber dens ødeleggelse. For å beseire kontrarevolusjonens krefter trengs det et klart program og en klar politikk. Dette kan kun skaffes av den marxistiske tendensen.

Den venezuelanske revolusjonen står ved et veiskille. Massene har slått reaksjonen ved tre anledninger de siste to årene. Men reaksjonens styrker har ennå ikke blitt endelig beseiret. Oligarkiet fortsetter å kontrollere økonomiens nøkkelpunkter og intrigerer mot revolusjonen uten stans. Washington deltar aktivt i disse intrigene. Bush har erklært at han ikke kommer til å hvile før Chavez veltes. Nylig sa en amerikansk general offentlig at Venezuela representerer en trussel mot USA. Alt dette er faresignaler.

USA-imperialismen har kjørt seg fast i Irak. Dette gjør det vanskelig for dem å iverksette en direkte militær intervensjon i Venezuela, om enn på skala med eventyret i Haiti. Men imperialismen har mange andre valgmuligheter. Den forsøker å få Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) til å få i stand en blokade av Venezuela, på linje med blokaden av Cuba. Så langt har ikke dette lykkes. Men det fins en mer presserende trussel fra Colombia.

USA-imperialismen ønsker å bruke Colombia som en base for sine operasjoner i Latin-Amerika. Under påskuddet om en ”krig mot narkotika” har Washington øst våpen, penger og ”militære rådgivere” inn i landet. Dette har fullstendig forstyrret den militære balansen i regionen. Den avskyelige Colombia-planen er en forkledning for imperialistisk intervensjon i massiv skala. Rett før han ble slynget ut av det spanske folket sendte Aznar en svær last med tanks til Colombia. Siden tanks er ubrukelig i en anti-geriljakamp kan dette trekket kun tolkes på én måte: tanksene er ment for bruk mot en nabostat. Navnet på den staten er Venezuela.

I de siste månedene har kommet fram utallige bevis for at colombianske paramilitære grupper har operert på venezuelansk jord. Dette er de beryktede fascistiske dødsskvadronene som i flere tiår har drept, torturert og terrorisert befolkninga med (dårlig) skjult støtte fra staten og hæren. De arbeider nå som CIAs leiesoldater. Målet deres er å myrde Hugo Chavez og å iverksette voldelige provokasjoner for å rettferdiggjøre en væpnet konflikt mellom Venezuela og Colombia.

Vi har forklart i tidligere artikler at USA-imperialismen forbereder seg på å organisere noen form for provokasjon på grensa til Colombia. Etter at tilbakekallingsavstemningen gikk i vasken er den interne opposisjonen i uorden – en av dens komponenter bryter ut og anklager de andre for å planlegge et nytt kupp, osv. Revolusjonen er i fare. Men som i den franske revolusjon i det attende århundre, kan den eksterne trusselen mot Venezuela i dag medvirke til at revolusjonen går lenger enn den hadde planlagt.

Klassenes styrkeforhold

Klassenes styrkeforhold innad i Venezuela er meget fordelaktig for å gjennomføre en klassisk proletarisk revolusjon. Det som trengs er energetisk anvendelse av enhetsfrontspolitikken. Dette betyr ikke i det hele tatt å oppløse arbeiderbevegelsen eller den marxistiske fløyen i en ”folkefront”. Det det betyr er kun at arbeiderklassen og dens fortropp forplikter seg til å gå inn i en allianse med det revolusjonære småborgerskapet, fattigbøndene, den fattige bybefolkningen, og alle andre revolusjonære elementer i befolkningen, for en ubetinget kamp mot imperialismen og oligarkiet.

Står en slik politikk i motsetning til målet om den sosialistiske revolusjon? Kun en håpløs dogmatiker kan foreslå noe slikt. En slik person har ikke den ringeste idé om hva den sosialistiske revolusjonen er for noe. La oss henvise til Lenin angående dette:

“Den sosialistiske revolusjon er ikke én handling, ikke én kamp på én front, men en hel epoke med forhøyet klassekamp, en lang serie av slag på alle fronter, dvs., slag over alle økonomiske og politiske problemer, som kun kan kulminere i borgerskapets ekspropriering. Det ville være en grunnleggende feil å gå ut fra at kampen for demokrati kan avlede arbeiderklassen fra den sosialistiske revolusjon, eller forkludre, eller overskygge den, osv. Tvert imot: nettopp som sosialismen ikke kan seire om den ikke introduserer komplett demokrati, så vil arbeiderklassen være ute av stand til å forberede seg på seieren over borgerskapet om den ikke kjemper en mangesidig, sammenhengende og revolusjonær kamp for demokratiet.” (Den sosialistiske revolusjon og nasjonenes rett til selvbestemmelse. II, jan.-feb., 1916.)

Hva betyr dette? Den sosialistiske revolusjonen er utenkelig uten hverdagskampen for bedringen av arbeiderklassens og de utbyttede massenes stilling. Kun i en slik kamp kan arbeiderklassen samle og sammensveise de styrkene som kreves for å gjennomføre den sosialistiske samfunnsomveltningen. Dette innbefatter ikke bare kampen for høyere lønn, forkorting av arbeidsdagen, flere hus, sykehus og skoler osv., men også kampen for demokrati. I løpet av denne kampen har arbeiderklassen muligheten til å komme i ledelsen og sette seg selv som nasjonens styrende klasse. Uten denne kampen vil ikke det være mulig i løpet av tusen år.

I Venezuela er nøkkelen til seieren enheten mellom den sosialistiske arbeiderklassen og det revolusjonære demokratiet – fattigbøndene, den fattige bybefolkningen og det revolusjonære småborgerskapet generelt. Revolusjonens fiender streber konstant etter å bryte denne enheten. Marxistene streber etter å opprettholde den. Men det betyr ikke at vi må godta småborgerskapets ledelse eller begrave våre forskjeller. For å bruke det spanske uttrykket – ”juntos pero no revueltos” – ”sammen men ikke sammenblandet”.

Den bolivariske bevegelsen er ikke et monolittisk stalinistparti, men essensielt en bred massebevegelse med forskjellige strømninger og tendenser. Venstrefløyen, som gjenspeiler massenes revolusjonære ønsker, vil presse revolusjonen framover, overvinne motstanden til oligarkiet og bevæpne befolkningen. Høyrefløyen (reformister og sosialdemokrater), ønsker i praksis å stanse revolusjonen, eller i det minste sakke den ned og kjøpslå med oligarkiet og imperialismen.

I virkeligheten fins ikke det siste alternativet. Kompromiss er mulig med revolusjonens fiender er like umulig som å blande olje og vann. Situasjonens hele logikk beveger seg i retning av en åpen konfrontasjon mellom klassene. Revolusjonens framtid avhenger av hvordan denne konflikten avgjøres.

Hvilken innstilling må marxistene ta i denne konkrete situasjonen? Skal vi vente på sidelinja og argumentere med at, siden revolusjonen er ”borgerlig”, kan vi ikke ha noe å gjøre med den? Men det ville være det samme som å forholde seg nøytral i kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon. En slik holdning ville være forræderi mot revolusjonen og arbeiderklassen. Den ville fullstendig diskreditere enhver gruppe og ethvert parti som forfekta den. De ville bli regnet – med all rett – som desertører og forrædere.

Til de som konstant minner oss på at marxistene og arbeiderklassen må forsvare sin uavhengighet, svarer vi følgende: Du forklarer oss marxismens ABC. Vi tar takknemlig imot denne forklaringen, men vi vil påpeke at etter ABC fins det mange flere bokstaver i alfabetet. Det er åpenbart nødvendig for arbeiderklassen å beholde sin uavhengighet som klasse til enhver tid og under alle forutsetninger. Det er derfor vi oppfordrer Venezuelas arbeidere til å bygge og forsterke sine egne klasseorganisasjoner – fagforeningene, arbeidsplassutvalgene, arbeiderkontroll osv.

Det samme grunnleggende prinsippet gjelder for den marxistiske tendensen. Vi er for samarbeid med andre tendenser i den revolusjonære bevegelsen – men forutsetningen er: Ingen sammenblanding av bannere, programmer eller idéer. Vi må til enhver tid opprettholde idéene, programmet og politikken til marxismen og kjempe for den innad i den brede bevegelsen. Det vil si, den eneste riktige holdningen er:

1) Ubetinget støtte til den venezuelanske revolusjonen mot oligarkiet og imperialismen.

2) Kritisk støtte til det revolusjonære demokratiet og Hugo Chavez mot oligarkiet og imperialismen.

3) Innad i den brede massebevegelsen (den bolivariske bevegelsen) støtter vi venstrefløyen mot reformistene og sosialdemokratene.

4) Innad i venstrefløyen forsvarer marxistene idéene og programmet sitt og kjemper for å vinne flertall ved eksempel, arbeid og våre idéers overlegenhet.

5) Innad i den brede bevegelsen arbeider vi for å bygge sterke uavhengige arbeiderorganisasjoner og utvide deres innflytelse, og vi begynner med fagforeningene.

Behovet for et marxistisk parti

“Vi må bygge partiet! Vi må bygge partiet!” roper sekterikerne som en full papegøye. Men når de bes om å forklare hvordan de venezuelanske marxistene skal bygge partiet, blir papegøyene plutselig stille. ”Ved å erklære det, selvfølgelig!” Dette er ganske underholdende. Så tre menn og en hund (eller en full papegøye) samles i en kafé et sted i Caracas og erklærer Det Revolusjonære Partiet. Greit. Og så? “Vi sier til massene at de må bli med!” Utmerket. Og hva hvis massene ikke blir med, men foretrekker å forbli i sine bolivariske masseorganiasjoner? ”Det er deres problem!”

Disse svært så ”skarpsindige” personene som innbiller seg at marxistenes deltagelse i den bolivariske bevegelsen representerer et svik mot kampen for et revolusjonært marxistisk parti viser bare at de ikke har den ringeste anelse om hvordan et slikt parti vil bli bygd – verken i Venezuela eller noe annet land. I vårt forslag er det ikke et eneste atom av likvidasjonisme eller opportunisme, men rett og slett en anvendelse av metoden til Marx, Engels, Lenin og Trotskij. La oss sitere et berømt avsnitt fra vår bevegelses grunnlagsdokument, det Kommunistiske Manifest. I seksjonen om Proletarer og kommunister leser vi:

”I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele? Kommunistene er ikke noe særskilt parti som står i motsetning til de andre arbeiderpartiene.

”De har ingen interesser adskilt fra hele proletariatets interesser.

”De stiller ikke opp noen særskilte prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelse etter.

”Kommunistene atskiller seg fra de andre proletariske partier kun ved følgende:

(1) At de på den ene siden i proletarenes forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengig av nasjonalitet.

(2) At de på de forskjellige utviklingstrinn som kampen mellom proletariat og borgerskap gjennomløper, alltid representerer helhetsbevegelsens interesser.

Man skulle tro dette var enkelt nok å forstå for et barn med gjennomsnittlig intelligens. Uheldigvis fins det noen meget ”skarpsindige” marxister som ikke besitter denne graden av intelligens. Etter å ha sett gjennom artiklene til noen selvoppnevnte marxister, protesterte Karl Marx en gang at om dette var marxisme var han selv ingen marxist. Vi forstår nøyaktig hvordan han måtte ha følt seg. Men Marx, Engels, Lenin og Trotskij burde virkelig ikke få skylden for alt tøvet som er skrevet i deres navn, noe mer enn Jesus Kristus burde få skylden for Venezuelas biskoper.

Påstanden om at det er mulig å bygge et ekte revolusjonært parti i Venezuela utenfor massebevegelsen kan ikke tas på alvor. Vi foretrekker å basere oss på metodene utarbeidet av Marx og Engels over 150 år – metoder som, i likhet med alle marxismens grunnleggende idéer, beholder all sin riktighet i dag. Det er helt nødvendig å forene marxismens krefter med massebevegelsen.

Arbeiderklassen må bestandig bevare og forsterke sine egne klasseorganer, fagforeningene, arbeidsplassutvalgene osv. Samtidig er det nødvendig med en massebevegelse som innbefatter de bredeste lag av de ikkeproletariske og halvproletariske massene. Bevegelsens marxistiske fløy vil beholde sin fullstendige politiske uavhengighet – sine egne aviser, blader, bøker og løpesedler – og full frihet til å forsvare sitt synspunkt. Den vil lojalt arbeide for å bygge bevegelsen og inkludere de bredeste lag av arbeidere og ungdom, samtidig som den kjemper for å vinne over de utviklede elementene til sitt program, sin politikk og sine idéer.

Vi ønsker ikke å påtvinge bevegelsen oss selv. Vi legger ikke fram noe ultimatum. Vår hensikt er å bygge den, å styrke den, å skyve den framover og samtidig å bevæpne ledelsen med idéene og programmet som kan føre til nederlag for oligarkiet og imperialismen og rydde vei for den sosialistiske forvandlingen av samfunnet. Som Lenin forklarer vil en gjennomført kamp for demokratiet uunngåelig føre til ekspropriering av oligarkiet og omdanningen av den demokratiske revolusjonen til en sosialistisk revolusjon.

På det nåværende tidspunkt er det mulig at dette er et mindretalls synspunkt. Det bryr oss ikke i det minste. Vi godtar at vi er et mindretall og oppfører oss som et mindretall. Men vi vil fortsette å forfekte ekspropriering av oligarkiet og bevæpning av massene som den eneste garanti for revolusjonens seier, og historiens gang vil vise at vi har rett. Vi vil forsvare våre idéer, og vi inviterer alle andre tendenser til å forsvare sine. Kun stalinister og byråkrater frykter åpen debatt. Marxister og ærlige revolusjonære demokrater gjør det ikke.

Vi står helt og holdent på vårt utgangspunkt som er de revolusjonære massers bevegelse. Gjennom deres egne erfaringer vil massene lære riktigheten av våre idéer, slagord og vårt program. Det er den eneste veien til seier! La oss overlate det siste ord til den store marxistiske teoretikeren, Ted Grant, som skrev følgende om masseorganisasjonene:

“Fra deres rekker, fra arbeiderklassens egne bataljoner vil marxismen-leninismens styrker komme. Utenfor masseorganisasjonene vil ingenting av varighet bli skapt.”